hits

juni 2017

Hvem er egentlig "de eldre"?

Anlov Mathiesen skriver i Dagsavisen om eldre sin plass i samfunnet. Han beretter om overmedisinerte eldre mennesker som er stuet bort og som utsettes for mangelfull omsorg. Et viktig tema som fortjener oppmerksomhet.

Men s konkluderer Mathiesen med at vi sjelden ser eldre mennesker i bybildet, at de er stuet bort og at de lever i et skyggesamfunn. Ta deg en tur p Majorstua en tirsdags formiddag og fortell meg: Ser du virkelig ikke de eldre i bybildet?

Nr nyansene mangler, blir bildet diffust

Vi fr stadig flere eldre som lever lenge. 110-ringene er et faktum. De er gamle, de! De er faktisk eldst. Er det dem vi snakker om som de eldre? Eller er det min mor p 73, min morfar p 97 - eller er det kanskje meg som nylig fylte 50?

For begrunne sin pstand om marginaliserte eldre, tar Mathiesen i bruk alle ordene i ordboka. Gammel, eldre, eldst. Og seniorer. Han sauser alt sammen i en stor gryte og retten som serveres er alle eldre som pleietrengende, ekskluderte og deprimerte. Han bruker utstting fra arbeidslivet som ett eksempel. Hvem er det han snakker om da? De eldre som er stuet bort, de gamle som er syke, eller er det oss som er 50+ han snakker om? I s fall skal jeg ha meg frabedt bli tatt i forsvar p denne mten. Det er snarere en massiv bekreftelse av stereotypier og alle eldre som utilstrekkelige. Jeg er ikke utsttt, men jeg har omstilt meg flere ganger i lpet av yrkeslivet mitt. Og jeg er ikke ferdig. Mye skal lres og jeg m vre villig til ta andre oppgaver enn de jeg har i dag. Jeg m vre villig til la meg lede av folk som er yngre enn meg - kanskje er det jeg som trenger en ung mentor?

Borte i bybildet?

Min mor er ikke stuet bort. Hun reiser, trener, synger. Hun er flyktning-guide og tillitsvalgt i sanitetsforeningen. Hun kjrer naboungene p treningsleir fordi foreldrene ikke har bil. Hun stiller opp for meg, for mine barn og mine barnebarn. Hun omgir seg med andre eldre som ogs lever livet. Vi ser dem hver dag i bybildet. S langt fra stuet bort som det gr an komme.

Faren hennes p 97 gr til byen hver dag. Han handler, gr p kafe og leser aviser p smart-telefonen sin. Til felles har vi tre at vi er i slekt. Og at vi alle blir omtalt som seniorer. For grensen for 'senior' ser etter et raskt sk p nettet faktisk ut til g ved 50.

Jeg forstr Mathiesens intensjon. Han vil fremme mangfold og alle eldres posisjon i samfunnet. Den beste mten gjre det p, er nyansere bildet og bestemme seg for om hva man snakker om. For han ppeker ogs ar i dette mangfoldet finnes det mange ressurssterke mennesker. Det skulle bare mangle nr vi snakker om et aldersspenn fra 50 til 110 r. Ingen generasjoner i Norge har for eksempel vrt rikere enn dagens 60-70-ringer.

Stereotypier blir selvoppfyllende profetier

Alderen vr er strengt tatt bare et uttrykk for hvilket r vi ble fdt. For vrig er ikke alder et s presist ml p behov og forutsetninger som mange ser ut til tro. Aldringsprosessen varierer fra person til person - det finnes gubber og kjerringer i alle aldre og av begge kjnn. Ved sause alt sammen, risikerer vi etablere politikk og tiltak som ikke treffer for bredt og som derfor blir undvendig dyre. Det er ikke synd p en 70-ring som har pensjon og lever et aktivt liv! Mangfoldet er stort, forutsetningene og behovene ulike, og mangfoldet er stort. Vi snakker om tre generasjoner! Da er det nettopp det vi m dyrke og gi rom for, enten vi er opptatt av min plass i arbeidslivet eller min morfar nr han en dag trenger en sykehjemsplass.

For unng at stereotypiene blir selvoppfyllende profetier, m vi skille mellom skitt og kanel i begrepsbruken om mennesker mellom 50 og 110. Vi m forst at alder er et upresist ml p behov og forutsetninger. Vi som er eldre m aktivt motarbeide mytene om oss selv ved delta med de forutsetningene vi har. De av oss som trenger hjelp m f det nr vi trenger det, uansett alder.

#senior #eldre #gammel #seniorpolitikk

Oslo-skolene hyrer inn vektere fordi det er for mange voldelige elever. Det er et tegn p at skolene selv ikke klarer jobben.

Det psykososiale miljet i skolen er med jevne mellomrom gjenstand for skelys, og n er vektere blitt en lsning for hindre elever i utagere mot lrere og medelever. http://www.dagsavisen.no/innenriks/slik-brukes-vektere-i-osloskolen-1.974383.

Alle har krav p et trygt arbeidsmilj - ogs lrere. Men nr vektere skal vre sikkerhetsbarrieren mellom lrer og elever, har vi begynt i feil ende. Da befinner vi oss p toppen av et isfjell av feilsltte eller manglende tiltak. Er det ikke en fallitterklring nr vi snakker om barn helt ned i seksrs-alder?

Sammensatte utfordringer krever sammensatte tiltak

Unger med ulike forutsetninger for lring og tilpasning innebrer selvflgelig at unsket atferd kan oppst. Under overflaten av unsket atferd ligger kanskje en funksjonshemming, sprkvansker, vanskelige forhold hjemme, manglende kulturforstelse eller andre faktorer. Det finnes ikke ett enkelt tiltak som avhjelper alle disse ulike utfordringene. Men starte tidlig med avdekke ulike behov, er en god strategi for forebygge voldsepisoder p skolen.

Er tidlig innsats blitt en floskel?

Tidlig innsats er blitt politikerne svar p det meste hva gjelder barn, oppvekst og skole. Og de har helt rett. ta tidlig tak i ting som kan vokse seg stort og vanskelig, har positiv effekt. Tilsvarende har vente-og-se som strategi stor sannsynlighet for mislykkes. Men tidlig innsats er visst lettere for politikerne snakke om enn for skoleledere gjennomfre. I dag gr ca. 10 000 elever ut av ungdomsskolen uten kunne lese og regne godt nok. Det meste av den spesialundervisningen som gis, kommer sent i skolelpet. I beste fall har vi gjre med altfor sen tidlig innsats.

Lringsinstitusjoner m ogs lre

I HMS-sammenheng snakker vi om skadepyramiden: Under hver alvorlig hendelse befinner det seg hundrevis av mindre alvorlige hendelser.

Det vi kanskje kommer til finne nr vi leter i bakenforliggende forhold etter at en elev har angrepet en lrer eller en medelev, er for eksempel dette:

Et barn som av ulike grunner har begynt sent i barnehagen og som ikke henger med sprklig. Som strever med kommunisere med andre barn, som snart blir den ingen vil leke med. Pedagogisk psykologisk tjeneste (PPT) kobles inn og foresatte, barnehage og spesialpedagoger diskuterer tiltak. Tiltakene begynner virke og barnet mestrer etter hvert hverdagen. S kommer skolestart. Skolen har ftt tilsendt rapporter fra PPT, kanskje har skolen og barnehagen hatt et overfringsmte. Men nr skolen starter i august er det en annen lrer som skal ha eleven og informasjonen forsvinner i overgangen. Et barn er "lost in translation".

 



 

Nok en gang er barnet et problem. Kommunikasjonsvanskene gjenoppstr og n slr hun nr hun ikke klarer uttrykke hva hun tenker og fler. Det blir en kronglete hst, men etter jul er tiltakene igjen p plass. Smtt om senn gr det seg til og snart er ei ung jente klar for ungdomskolen. Overgangen mellom skolene er diffus, informasjonen og tiltakene stopper opp og jentungen rykker tilbake til start. Ressursene er knappere her. To-lrer ordningen er borte. Det er 30 elever og n lrer. Hun som trenger direkte kommunikasjon og blikk-kontakt er blitt elefanten i rommet. Det blir november fr lreren fr om beskjed om enkeltvedtaket som sier at jenta skal ha individuell opplringsplan. Da forstr han omsider atferden hennes bedre, men det er vanskelig hente henne inn. Han ber ledelsen om hjelp, men blir overhrt. Ressursene strekker ikke til, blir han fortalt. Og en dag smeller det.

Vektere som arbeidsmiljtiltak er som tine isfjell med hrfner

Hva er forklaringen nr lrere eller elever sier ifra ? og ingenting skjer? Str vi overfor resultatet av manglende ressurser? Penger, kompetanse eller rett og slett drlig ledelse? Kan det handle om ledere som ikke flger opp og lrere som slutter melde avvik fordi de vet at det ikke nytter, eller fordi det kan oppfattes som et nederlag ikke mestere elevene sine? Svaret er ja p alle sprsmlene. Og da vet vi at skolen svikter i vre en lrende organisasjon som retter opp feil og mangler. Det vi fr, er lringsinstitusjoner som skyver det vanskelige under teppet. Her ventes med gjre noe til noe alvorlig har skjedd. Isfjellet str der som fr, men vi later som om vi ikke ser det. Det er i slike organisasjoner det settes inn vektere.

Dyrt og billig eller dyrt og drlig?

Et annet forlp enn det vi her har sett over, kan vre flgende. Barnehagen og skolen samarbeider tett om overgangen. All informasjon er tilgjengelig og ansvaret er tydelig plassert hos den som skal ta imot eleven. P skolen samarbeider lrerne med hverandre og tverrfaglig med andre profesjoner, som spesialpedagoger, vernepleiere eller psykologer. Lederne tar lrerne p alvor og informasjon utveksles p tidligst mulig tidspunkt. Lrere som trenger hjelp og veiledning fr det. Alle ledd ligger i forkant og er forberedt. Her vet de at forberedelse er forebygging.

Jo lenger ned under overflaten vi setter inn tiltak, jo bedre. Bedre for lreren som er p jobb og bedre for eleven som fr hjelp i sin tilpasning. Vektere kan aldri vre en del av en forebyggende strategi.

Mlrettet tidlig innsats krever ressurser. Det koster  avdekke risiko, og rette opp mangler og feil. skape gangs mennesker av barn blir aldri billig. Men det lnner seg. Nr alternativet er vente og se til det gr galt, kan det ende i en svindyr katastrofe.