Seniorpolitikk er passé!

Dystre spådommer bærer bud om at velferds-skuta vil krenge under vekten av de eldre, at produktiviteten synker og at verdiskapingen avtar. Er det bare dystert? Eller er det mulig å tenke seg ny produktivitet med mange av de eldre selv som drivere?
Selvsagt er det mulig. Men det må endring til. Ikke bare politisk, som endringen i aldersgrensene vi fikk i Arbeidsmiljøloven i fjor. Politikk er politikk. Praksis er noe helt annet.
 
«Tar de den sjette ferieuka, gidder jeg ikke mer!»
Virkemidlene vi har sett i seniorpolitikken frem til i dag har gått fra å være rettet mot individuelle behov til å bli system-tiltak. Hvem vil vel gi fra seg det? Som en kommentar jeg hørte her om dagen: «Tar de den sjette ferieuka, gidder jeg ikke mer. Da går jeg av med AFP!» Vel, vi kan true med motstand og motarbeide endringer. Men det vil være på kort sikt, i overgangen til at endringen har satt seg. «Om 100 år er allting glemt», som min mor pleier å si. Tiden vil arbeide for oss og vi vil venne oss til det. Stimulering til flere aktive arbeidsår er ikke noe vi gjør mot de som tar ut godene i dag. Det er noe vi må gjøre for de kommende generasjoner av både unge og eldre.
 
Stereotypier blir selvoppfyllende profetier
Det demografiske skiftet har i seg et potensial til å skape de nye jobbene og fremtidens løsninger. Men for å få det til må flere delta lenger og vi må kaste stereotypiene om eldre arbeidstakere over bord. Og de eldre arbeidstakerne må selv bidra gjennom å etterspørre kompetansepåfyll, være nysgjerrige og villige til å gjøre ting på andre måter. Bare slik hindrer vi at stereotypiene får bli selvoppfyllende profetier.
 
Kompetanse må kultiveres
En god kompetansekultur legger til rette for utvikling av alle mennesker. Kunnskapsoverføring og kompetansebytte på tvers av generasjoner vil styrke relasjonene i virksomhetene, tette generasjonsgapene og stimulere til innovasjon. Å endre kultur innebærer å endre vaner og mønstre i det vi sier og gjør. Det innebærer at det er noe vi slutter å gjøre, noe vi gjør oftere, sjeldnere eller annerledes. Vondt for mange, men helt nødvendig.
 
Seniorpolitikk er passé!
Vi skiller ut seniorene og legger spesielt til rette. Virkemidlene kan være kortere arbeidstid, mer ferie, unntak fra turnus og mer til. I beste mening. Men det er jo ikke uten videre sånn et eldre medarbeidere stimuleres til utvikling gjennom den løsere tiknytningen til arbeidsplassen som mer ferie og redusert arbeidstid. Dette er ikke mennesker med spesielle behov, som om de hadde en funksjonshemming. Noen 50-åringer er i småbarnsfasen. Andre er blitt besteforeldre. Noen 60-åringer er forsyne meg begge deler! Noen mener derfor at livsfasepolitikk er bedre enn seniorpolitikk. Men ei heller det er treffsikkert nok.
 
Livsløpspolitikk er bærekraftig lederskap
Yrkeslivet er en lang reise - et livsløp. Og aldring er en individuell prosess. Vi må derfor ha mer enn én tanke i hodet: vi må både ha individrettede tiltak for å opprettholde den enkeltes arbeidsevne og universelle løsninger for et godt arbeidsmiljø. For alle!
Moderne lederskap handler om å utforske mulighetsrom og å utvide grenser. Det er en lederoppgave å utvide grensene for når en medarbeider skal slutte med læring eller slutte å jobbe. Er lederen god og utviklingsprosessene tilgengelig for alle, ligger alt til rette for konstruktiv dialog om individuelle forutsetninger, utfordringer, utvikling, karriere, sen-karriere eller viderefasing. Uansett alder! Det grenseutvidende lederskapet utfordrer stereotype forestillinger og hindrer fordommer. Livsløpsledelse handler grunnleggende sett om å etablere og vedlikeholde relasjoner mellom mennesker over tid. Det krever ledermot. Kanskje er det derfor dette er så vanskelig?
 
 
Unternehmerin und ihre Angestellten

 
 
 


 

Ã?n kommentar

Stig

17.06.2016 kl.09:55

Og kan dere dokumentere at arbeidslivet som stort sett er tilpasset aldersgruppen 30 -40 år virkelig ønsker eldre over 60 år? Det er greit å skrive masse ord og fagre formuleringer men virkeligheten innhenter de fleste når man fyller 50 år (de velges vekk). Og etter 40 år i yrkeslivet fortjener eldre arbeidstakere noen goder før livet slutter. Dere får heller ordne opp blant udugelige ledere og mellomledere, internt byråkrati, manglende markedskompetanse, kreativitet og omstillingsevne i norske bedrifter. Ledelsen og eiers ansvar - ikke de over 60 års. Det er ikke eldre som har betalt inn til sin pensjon om truer norsk næringsliv. Og hva med skyhøye lederlønninger - skal det på agenda? NHO lederen tjener nesten 4 millioner - men det er vel for lite?

Skriv en ny kommentar

hits